Tre grunner Sylvi Listhaug bør gå av som monsterminister

Justisminister Sylvi Listhaug FrP

Norges justisminister har med et billig, løgnaktig og voldsutløsende politisk budskap tatt Solberg-regjeringen til gisler. Få måneder etter stortingsvalget er regjeringens være, eller ikke være, prisgitt et nettroll. Vi har en justisminister som oppfører seg som et middelaldrende nettroll som enda ikke er trygg på seg selv.

Det er ikke rom for slike statsråder. En statsråd bør være kompetent, samlende og sette nasjonens beste foran sitt eget beste. Sylvi Listhaug setter alle i forlegenhet. Med sine raske løsninger har hun nå sørget for at hennes argeste støttespillere vil få mindre gjennomslag for sine ønskede politiske løsninger. Det eneste verdige er at hun selv trer av.

Det hjelper Listhaug-fansen lite når Solberg-regjeringen mister sin politiske handlekraft – dersom de er så heldige å kunne beholde den i det hele tatt – ved å stå på kravet om en blåblågrønn regjering som inkluderer Listhaug.

Siv Jensen sa i forbindelse med presentasjonen av Jeløya-plattformen: For oss har alltid politikken vært viktigst, ikke hvem som sitter i regjering.

Ok, Siv Jensen, er det Sylvi Listhaug som er politikken?

Sylvi Listhaug får kredit for mye av Frp-kraften med sin «en spade er en spade» taktikk. Problemet er at det i for mange tilfeller har vært snakk om møkkgreip og ikke spade. Listhaug har gjentatte ganger vist at hun ikke er statsmannsaktig. Tilfellene er såpass grove at de overskygger hennes politiske suksesshistorier.

 

Arbeiderpartiet, nasjonens sikkerhet og terrorister

Den siste uttalelsen om Arbeiderpartiet, nasjonens sikkerhet og terrorister var kort og godt dum. Håndteringen av reaksjonene var dummere. Blir uke 12 slutten på Solberg-regjeringen på grunn av et facebook-innlegg vil det være noe av det dummeste som noen gang har skjedd politisk i Norge. Listhaug er ene og alene ansvarlig for komedien.

En seriøs rikspolitiker med et PR-budsjett i departement og parti bør i det minste sørge for å ha rettighetene til å bruke et illustrasjonsbilde, i stedet for å stjele den. Vi skufler videre.

 

Pedofile overgripere er monstre

En av de første uttalelsene Listhaug kom med som justisminister var at pedofile overgripere er monstre.

Ja.

Men, man kommer ikke problemet til livs ved å umenneskeliggjøre synderne. Det norske rettssystemet er lagt opp for at man skal ta rasjonelle avgjørelser. Viser for eksempel et vitne, en tiltalt, eller fornærmet følelser i retten kan både meddommere og fagdommere få enten antipati eller sympati for vedkommende, mynt eller krone. Men, antipatier og sympatier har ikke bevisverdi.

Når man kommer ut fra politiets visninger av overgrepsvideoer er man sjokkert og sint. Som privatperson og spesielt småbarnsmor kan man uttale seg om pedofilmonstre, men som justisminister bør man sove litt på det før man kaller spaden for et monster. Det gjorde ikke Listhaug. Antipatien tok tak i justisministeren.

Det finnes flere gode grunner for å vente litt før man tar frem den glinsende spaden

  • Det kan bli verre å ta overgripere. Svært få mennesker ser ut som monstre. Pedofile har normalt utseende.
  • De som ser ut som monstre kan feilaktig bli mistenkt for å være overgripere.
  • Overgriperne går enda mer i forsvarsmodus og vil i enda større grad forsøke å skjule sine overgrep.
  • Overgripere, kjente og mistenkte, kan med Listhaugs fullmaktserklæring bli gjenstand for kriminelle represalier, inkludert drap, i tillegg til samfunnets domavsagte straffer.
  • Overgriperne går under bakken, vi mister muligheten til mer åpenhet og preventative tiltak.
  • Er overgrep gjennomført av «monstre» er det en større fare for at flere kan bli uskyldig dømt eller mistenkt for overgrep.

Med andre ord, justisminister Listhaug tok indirekte og derved direkte ord for potensielt flere lovbrudd, flere feilaktige dommer og dårligere kår for å redusere pedofile overgrep.

 

Sykehjemsfadesen i Spania

I perioden 18. januar 2006 – 27. september 2011 var Sylvi Listhaug Oslos byråd for helse, eldreomsorg og sosiale tjenester.

Spaniaposten publiserte 16. april 2009 en sak om et planlagt sykehjem for osloborgere i Altea, Spania. Det refereres som en «ikke sak» fordi prosjektet var så håpløst «skjevt» allerede fra starten.

Erling Folkvord går inn i detaljene på prosjektskandalen i sin bok «Vår korrupte hovedstad» (2011).

Et prosjekt som skulle spare Oslo kommune mange omsorgsmillioner kostet kommunen over 30 millioner uten at man fikk en krone i omsorg. 30 millioner er vekslepenger sammenlignet med budsjettsprekkene i byggeprosjektet til Stortinget. Men det er ikke pengene som er interessant.

  • Fra første stund var prosjektet dømt til å mislykkes fordi byrådet hadde en dårlig plan.
  • Gjennomføringen gikk enda dårligere.
  • Dårligst av alt var oppgjøret. Listhaug har i etterkant blitt forfremmet flere ganger politisk.

Kjøpte tomt som ikke kunne brukes

Tomten man skulle bygge på var ikke regulert for formålet. Også i Spania tar det tid å omregulere areal. I Altea ble det tidlig klart at ny områderegulering ikke ville være på plass før finansieringen fra Husbanken gikk ut på dato.

Byrådet smurte den lokale spanske politiske ledelsen med festligheter i Holmenkollen, og «studietur» til omsorgsarbeidet i Oslo. Regnskapsbilagene, kvitteringer på mat og drikke (alkohol?), havnet på konto for «Byggetjenester, nybygg og vedlikehold». Det var viktig at de ikke var synlig på den korrekte kontoen: «Bevertning i kommunal regi».

Når Listhaug snakker om monstre, så prater hun muligens fra eget bryst

Ønsket områderegulering kom delvis på plass etter hvert, men prosjektet strandet også på grunn av uavklarte arealhindre.

Listhaug smilte og sa at bygg som ikke var igangsatt var «under oppføring»

En del ureglementerte avtaler ble inngått med prosjektledere som fakturerte for arbeid som aldri bar frukter. Penger havner ikke i en budsjettsprekk. Penger havner hos noen med sprekkfulle kontoer.

Ved å holde dokument utenfor den offentlige postjournalen og presse igjennom hastevedtak ble ikke skandalen stoppet før titalls millioner var tapt. Allerede høsten 2006 ble en angrefrist på tomtekjøpet som kunne stoppet prosjektet og milliontapene holdt skjult av Listhaug.

På tross av at ingen bygging hadde startet, uttalte Listhaug seg minst to ganger i mars og mai 2008 om at bygg i Altea var «under oppføring». Byggene er i 2018 enda «under oppføring».

Bestilte granskning som skulle hvitmale den politiske ledelsen

En granskning ble gjennomført og i all hast gjort ferdig før radioen spilte «Julekveldsvisa» med Alf Prøysen i 2009.

Granskningen ble foretatt eksternt av PwC. Mandatet var korrumpert. Byrådets rolle skulle ikke granskes og PwC skulle ikke foreta juridiske vurderinger. De med makten skulle ikke eksponeres for egne feil.

I stedet skal en ansatt som hele tiden hadde informert Listhaug om problemene i prosjektet blitt gjort til syndebukk. Når Listhaug snakker om monstre, så prater hun muligens fra eget bryst.

 

Korrupsjon, splitt og hersk, og et mindre trygt Norge

På World Economic Forum i Davos 23. januar i år foreslo statsminister Erna Solberg en MeToo-kampanje mot korrupsjon. Åpenhet og transparens er helt avgjørende for å få bukt med korrupsjon, sier Solberg i følge Nrk.

Selv om Solberg retter en slik kampanje mot utviklingsland, så viser eksemplet med Listhaug at korrupte forhold blomstrer i de nærmeste kretsene også. Å holde ting skjult, feilinformere og gjøre ting for raskt er lovbrudd. Det er spesielt graverende når det skjer innenfor offentlig forvaltning.

Vi har en norsk justisminister som benytter seg av splitt og hersk taktikker.  Sylvi Listhaug polariserer norsk opinion med et facebook-stunt om Arbeiderpartiet, terrorister og nasjonens sikkerhet. Vi har en justisminister som bidrar til at antallet (draps)trusler øker på sosiale medier samtidig som hun mottar et hav av blomster.

Vi har en justisminister som jobber på tvers av en viktig målsetting i Jeløya-plattformen: Det vil også være viktig å arbeide for å skape et tryggere Norge.

Sylvi Listhaug må gå av som justisminister.

 


Blogginnlegg er ikke er ment til å være noe annet enn ytringer i en samfunnsdebatt. Og representerer ikke en holdnin

Kommentarer, korrigeringer, spørsmål
Tagged with: , , , , , , ,
Posted in Samfunn og idrett

To alternative aviser – to forskjellige moraler

#metoo Resett.no VG

Venstrelederens påståtte gjerning ble brakt til overflaten av nettavisen resett.no.  De avdekker et klart eksempel på at media lyver og at samfunnsoppgaven til pressen er i fare.

De har skrevet en håndfull artikler om saken. En av de mest grove overskriftene er: Trine Skei Grande er en overgriper (30. januar 2018).  På tross av at de skriver i samme artikkel: Gutten selv hevder han ikke er blitt utsatt for et overgrep. Redaksjonelt redigerer man dette ved å legge til: Men det gjør svært mange overgrepsofre.

Man kan selv konkludere, dersom man synes det er noe man skal konkludere i.

I Vær Varsom plakaten, som både VG og Resett.no forholder seg til, står det at sitater skal gjengis presist. 18.januar publiserer begge den unge mannens versjon. Han siteres i VG hvorpå Resett.no gjengir sitatet.

Sitatet i VG:

Vi hadde begge drukket. Vi gikk en tur og havnet i kanten på en kornåker, hvor vi lå sammen. Frivillig.

Sitatet i Resett.no:

Vi hadde begge drukket, gikk en tur og havnet i kanten på en kornåker, der vi lå sammen.

 

Det er ikke frivillig å utelate ordet «frivillig»

Å utelate ordet «frivillig» er en klassisk løgn. Løgnen ved å utelate noe. Når et ord fremføres som en setning betyr det at den som siteres mener at dette er svært viktig å få frem. I denne sammenhengen kommer den i tillegg til slutt. Det er et klart budskap om at alt var frivillig: Drikkingen, gåturen, endestasjonen, og den vannrette stillingen.

Redaktøren er ansvarlig for begge disse redaksjonelle avgjørelsene:

  • Det som publiseres
  • Det som ikke publiseres

Å holde igjen informasjon kan være like galt som å gi for mye informasjon.

 

#metoo blir vår tids McCarthyism?

I et innslag på VG-TV sier redaktør Helge Lurås 22. januar 2018 at det er omstendighetene som gjør saken bemerkelsesverdig.

Lurås er litt diffus hva han egentlig mener med omstendighetene. Det som er omstendighetene er at vi har en #metoo-kampanje mot seksuell trakassering. I forbindelse med dette er det levert inn flere varsler mot flere prominente politikere og da spesielt fra yngre medlemmer i partiene. Det er menn det blir varslet mot. Ingen kvinner.

Den kvinnelige Venstrelederen kunne føre til likestilling også på dette området. I iveren etter å eksponere flere overkåte politikere så er det enkelte som tar den for langt.

Faren er nå at #metoo-kampanjen blir vår tids McCarthyism. Den amerikanske senatoren Joseph McCarthy drev klappjakt på personer som kunne være kommunist i USA på 1950-tallet. I prosessen mistet uskyldige mennesker karrierer og personlig renommé.

Det er en viss fare for at når mantraet er at vi skal tro på en varsler så er det et mantra som kan bli misbruk. At det blir nok bare å anklage noen for seksuell utagering for å få utløsing. Og det er dette som kan bli brukt begge veier i et spill om makt.

#metoo-kampanjen og varsling generelt løfter dynene på mange skadelige handlinger, som for kort tid siden stort sett ble liggende under dynen. Vi får håpe at dette ikke bare blir en mote, men at det blir en permanent prosess i hverdagen. Med prosesser som er bedre kvalitetssikret enn den Trond Giske har gjennomgått i sine saker.

For Resett.no og redaktør Lurås er eksemplet med frivillighetsløgnen nok til å diskreditere hele saken de kjører mot den nye kulturministeren. Uten å gå i detaljer på flere løgnaktige fremstillinger så er saken uheldig for Resett.no. Det er et stort tap for journalismen i Norge. Spesielt fordi Resett.no liker å fremstille seg selv som alternativet til MSM – på godt engelskmål – Main Stream Media. («Hovedstadspressen»)

 

Teoriene om at media (MSM) ikke forteller sannheten

  1. Det er enkelte sektlignende miljø som mener at media er styrt av krefter som styrer verden uten at folk er klar over det. Det skal finnes krefter (nesten med gudommelige egenskaper) som har mer makt enn både presidenter, lovgivende forsamlinger, konger og statsministre. Disse har også kontroll over media.
  2. Det er mange flere som mener at media er styrt av de som har makt i vanlig forstand.  Den frie pressen er ikke så fri som vi liker å tro. Pressen blir styrt av folk på toppen, blant annet ved å påpeke at de største mediehusene i verden er eid av de mest pengesterke i samfunnet. De pengesterke styrer eller legger store føringer for media sammen med den politiske ledelsen.
  3. Det som er det virkelige mediebildet er at den gravende journalisten ikke får nok tid til å utføre sin jobb som kontrollør av alle våre maktfullmektige. De store premissleverandørene for globale nyheter er dominert av amerikanske og europeiske interesser og fremstillinger blir skjevfordelt i vestlig retning. Vi ser gjennom briller med linser av vestlig forståelse, kultur og interesse. I denne sammenhengen kan interesse være egeninteressen til statsråd, bedriftsleder, eller annen maktfullmektig.
  4. Disse prosessene fortsetter nedover der den til slutt havner i lokalavisene som av frykt for ikke å trø store lokalannonsører, og abonnenter, på tærne stort sett holder seg til lokale gladnyheter. Jentene i skigruppa ble nummer tre i kretsmesterskapet på ski er førstesideoppslag.

 

Den ukritiske ulveflokken

Vi har i mange eksempler i Norge hvor media som en ulveflokk ukritisk – og ukarakteristisk for gravende journalister – kan jakte på enkeltpersoner som følge av misforståelser. Vi kjenner til det tragiske utfallet for Tore Tønne, ambulansesjåføren som feilaktig ble fremstilt som rasist, og, i det aller siste, det mislykkede forsøket på å ta Trine Skei Grande. Først, har vi de sensasjonelle og innledende feite overskrifter og bilder. Til slutt sitter vi igjen med viktige små notater, men anonymt plasserte konklusjoner.

Et annet viktig moment som undergraver journalistens graving er at det ofte ikke fører frem, selv når man finner både gull og diamanter.  Ledere som burde gått av etter å ha blitt avslørt for ille-luktende ledelse blir sittende. Friskt i minne er DnB sjef Rune Bjerke og Idrettspresident Tom Tvedt.

Det å være journalist må være lite motiverende. Det finnes sikkert mange ledere som må gå på grunn noe negativt, men det blir dysset ned. Generalsekretær i NIF, Inge Andersen, måtte plutselig gå av i 2017, uten en offentlig forklaring. Det kan være greit å holde det skjult, slik at Andersen kan starte med blanke ark. Men åpenhet vil være det beste i det lange løp, for å unngå flere tilfeller som ikke tåler oppslag i favorittavisen.

 

Alternativ media ikke bedre enn hovedstadspressen

Main Stream Media (MSM) blir beskyldt for ikke å presentere sannferdige nyhetssaker, kommentarer eller analyser.

Det er trist at Resett.no som hevder å være et alternativ til MSM lyver ved å holde tilbake vesentlige forklaringer, formidler betaling til kilder, og ikke dobbeltsjekker enkle viktige fakta rundt kulturministeren fra Venstre.

Alternativ media er ikke troverdig bare fordi MSM kan være uetterrettelig.

Den amerikanske politikeren Joseph McCarthy ble i sin tid stoppet av journalisten Edward R. Murrow i TV-programmet See It Now. En selvstendig, aktet, og sannhetselskende journalist.

Vi må ha en presse som reagerer som Murrow og ikke agerer som McCarthy.

 

Trilogi om #metoo, politikk og media

 

Del 1 – To politiske dyneløftinger mot den norske to-trinns sexkulturen

Del 2 – To norske kulturministere og to forskjellige saker

Del 3 – To alternative aviser – to forskjellige moraler

 


Blogginnlegg er ikke er ment til å være noe annet enn ytringer i en samfunnsdebatt. Og representerer ikke en holdning eller noe annet for verken meddommere eller noen annen samfunnsgruppe.

Kommentarer, korrigeringer, spørsmål
Tagged with: , , , , , , , , , , , , , ,
Posted in Samfunn og idrett

To norske kulturministere og to forskjellige saker

#metoo Arbeiderpartiet Venstre

I kjølvannet av #metoo-kampanjen ble det i Norge plutselig sport i å henge ut politikere og andre i mediebildet for den kulturelt betingede utagerende delen av vårt privatliv. Den delen av privatlivet som er aller mest intim for de fleste.

Både Trond Giske og Trine Skei Grande har vært involvert i personlig intime saker løftet inn i offentlig diskurs.

At Trine Skei Grande måtte oppleve en seksuell kanossagang er latterlig, dobbeltmoralsk og ondsinnet. Det er verken en kriminalsak eller varslingsak. Aldri tidligere har det vært en sak som tåler offentlighet så godt. Det skal jo etter sigende ha skjedd under åpen himmel, ikke inne og skjult på et hotellrom som i mange andre saker.

Men den er politisk uinteressant, den er like interessant som å se en redaktør drikke kaffe.

  1. For det første var det en hendelse mellom to som hver for seg hadde lov til å avgjøre, gjennomføre, og bearbeide hendelsen hver for selv.
  2. For det andre var det ikke noe skjevt maktforhold mellom dem. Dette var ikke en Venstreleder som manipulerte en Venstreungdom.
  3. For det tredje så er det ikke unormalt at to høyhoppere har forskjellig alder. Man kan for eksempel være sjalu på den ene eller forferdet på den andre, men det får man leve med – selv i politikken.
  4. For det fjerde så er saken verken politianmeldt eller varslet, og ingen av de impliserte virker mediekåt i denne saken. Det mest nærliggende grunnen er at de anser dette som en personlig og intim sak. Og det er vel derfor man sier minst mulig, ikke fordi man skjuler et skjelett.

 

Det er noe helt annet i de virkelige #metoo-sakene

Når det gjelder Trond Giske så er det etter alt å dømme ikke en politisak. Problemet er at det synes å være et mønster, gjentatte forsøk på engangssex med partijenter han har en lederrolle ovenfor, og da kan det være alvorlig for hans tillitt i Arbeiderpartiet og det politiske miljøet forøvrig.

Hvis man er et seksuelt rovdyr, produserer situasjoner der jenter (eller gutter) blir sugd inn i noe dem ikke vil bli manipulert inn i, så er også faren der for at dette gjelder i andre situasjoner. Det finnes ikke informasjon som skulle tilsi at dette gjelder verken venstrelederen eller arbeiderparti-nestlederen.

Seksuell promiskuitet kan være en indikasjon på at en leder ikke er til å stole på. Er man et rovdyr, så er man et rovdyr. Da burde man ikke ha lederrolle i politikken, eller andre steder. Slike personer produserer tapere rundt seg. De forårsaker skader rundt seg fordi de er for opptatt av sine egne behov først og fremst.

Hvis du gjentatte ganger er utro mot din nærmeste, hvordan kan man da tro på noe du sier og gjør i andre saker, hva er din egentlige agenda?

 

Det er en del ting i prosessen i Arbeiderpartiet rundt Trond Giske som gir rom for ettertanke

  1. Det har visstnok ikke fremkommet noen saker der Giske bare har duret frem etter å ha fått nei fra en kvinne.
  2. De interne prosessene for behandlingen av varselsakene har vært dårlige. Man har klargjort prosessen varslene skulle bli behandlet på etter at saken kom frem. Arbeiderpartiet har med andre ord ikke rutiner på plass for hvordan man behandler varsler mot sentralstyremedlemmer.
  3. At partilederen som er i maktopposisjon til nestlederen skal behandle saken er ikke god prosess. Det er klare inhabilitetsproblemer. Støre og Giske er kolleger, og kan både elske eller hate hverandre.  Det er den norske naive holdningen til at sjefen er objektiv, fordi man har vedtatt at lederen er upartisk.
  4. All den tid nestlederen har vært sykemeldt, så kan han ikke få lagt frem sin versjon i noen av sakene varslet mot ham.
  5. Norsk lov og Arbeiderpartiets regelverk er vidt forskjellige. Giske beholder sitt viktigste politiske verv som stortingsrepresentant, men faller i rangeringen innenfor eget parti.
  6. Det sies at det haster for Arbeiderpartiet å få avklart varslersakene talt i uker. Dette er et paradoks, mange av varslersakene skal være hendelser talt tilbake flere år i tid.

Det er mange kritiske spørsmål man kan stille til prosessen innad i Arbeiderpartiet. Dette er urovekkende da Arbeiderpartiet er svært delaktig i all norsk lovgivning. Er den norske lovgivningen basert på samme de kritikkverdige saksprosessene?

Giske har kommet med innrømmelser som er i samsvar med enkelte av varslene. I forhold til den kanossagangen nestlederen i Arbeiderpartiet har vært gjenstand for kan det virke som om han har gjort det på vegne av alle som har fortjent en kanossagang.

Giske er ikke den eneste som har benyttet seg godt av sin posisjon seksuelt både den ene og andre veien. Han blir sikkert ikke den siste heller.

 

Trilogi om #metoo, politikk og media

 

Del 1 – To politiske dyneløftinger mot den norske to-trinns sexkulturen

Del 2 – To norske kulturministere og to forskjellige saker

Del 3 – To alternative aviser – to forskjellige moraler

 


Blogginnlegg er ikke er ment til å være noe annet enn ytringer i en samfunnsdebatt. Og representerer ikke en holdning eller noe annet for verken meddommere eller noen annen samfunnsgruppe.

Kommentarer, korrigeringer, spørsmål
Tagged with: , , , , ,
Posted in Samfunn og idrett

To politiske dyneløftinger mot den norske to-trinns sexkulturen

To-trinns sexkultur

Vil kulturministrenes forhold til den norske to-trinns sexkulturen forandre domstolhverdagen mer enn noen annen justisminister?

Først drikker vi, så puler vi

Aldri tidligere har politikernes handlinger kunne forandret domstolenes innhold som i disse #metoo-tider.  Og da spesielt o kulturministre, en tidligere og en nåværende kulturminister

I Norge er det slik at hvis man møtes til et seminar eller en eller annen sammenkomst, og det blir en anledning til å ta seg en dram, så skjer vanligvis to ting:

  1. Det er alltid noen som drikker for mye, og ditto
  2. Noen som har havner mellom lårene til en annen naken person

Disse engangstilfellene serieproduseres av enkelte i større grad enn andre. Helt siden vikingtiden har nordmenn kombinert alkohol med sex. Dette er en svært sterk del av vår kultur. Det er mange som har vært vitne eller selv tatt del i bevegelser man i edru tilstand bare ville drømme eller hatt mareritt om. Du er en festbrems hvis du setter foten ned for denne rusmixen.

Når drikke- og  sexkulturen er som den er – først drikker vi, så puler vi – så er det vanskelig å ta initiativ for å «redde» for eksempel en ung jente. Alle, både jenter og gutter, har sin seksualitet utviklet tidlig, juridisk når man er 16 år, biologisk og fysisk enda tidligere. Vi må ta seksuelt ansvar innenfor de kulturelle rammene vi har. Det er lite man kan gjøre når en ung person (over den seksuelle lavalder) drikker seg full og blir nærgående en langt eldre person. Det er vanskelig å være festbrems.

Hvis man ikke er interessert i uformell sex, så er det beste ikke å drikke i visse settinger. Man risikerer å manipulere eller å bli manipulert, ulovlig eller lovlig.

 

Sexkultur i Norge, USA og Frankrike

Den norske sexkulturen er forskjellig fra kulturen i andre land. Sex som toppolitikere har utenfor ekteskap blir vanligvis behandlet utfra forskjellig kontekst, verdier og kultur. Sex med de som er under den seksuelle lavalder blir nok ikke akseptert verken i Norge, USA, eller Frankrike. Kort summert har disse tre landene denne moralen:

Norge: Sex med alkohol – Det er noe som skjer på en fest. Å ta seg en fest er ok, og da kan man slippe seg litt løs.

USA: Sex uten alkohol – Sex, med eller uten alkohol, utenfor ekteskapet i USA er et bilde på personens dårlige karakter og integritet.

Frankrike: Sex som om det er alkohol – En elsker, hva er problemet?

 

Et paradigmeskifte?

#metoo, varsling og seksuelle overgrep har siden Harvey Weinstein saken sprakk i USA satt seksuelle lovbrudd på agendaen mer enn noen gang. De som har vært utsatt for seksuelle overtramp tørr per tiden å melde i fra. Der varslere tidligere ble enten tiet i hjel eller utsatt for motaksjoner, er nå varslere velkommen til å fortelle sine historier. Tilsynelatende.

Det vil bli interessant å se om paradigmeskifte #metoo-kampanjen satte i gang vil påvirke domstolene. Blir flere voldtekter anmeldt? Vil flere ta det litt roligere på sexfronten å bli mer ansvarlig? Blir det mindre skamfullt å stå frem? Vil politiet få mer ressurser til å etterforske sakene grundigere? Kommer flere saker til rettssalene? Og ender flere i fengselet?

Midt i dette er dagens kulturminister, Trine Skei Grande, og en tidligere kulturminister, Trond Giske, dratt inn i saker som kan påvirke den norske sexkulturen og de juridiske konsekvensene av den. Et paradigmeskifte selv ikke justisministeren kan overgå.

 

Trilogi om #metoo, politikk og media

 

Del 1 – To politiske dyneløftinger mot den norske to-trinns sexkulturen

Del 2 – To norske kulturministere og to forskjellige saker

Del 3 – To alternative aviser – to forskjellige moraler

 


Blogginnlegg er ikke er ment til å være noe annet enn ytringer i en samfunnsdebatt. Og representerer ikke en holdning eller noe annet for verken meddommere eller noen annen samfunnsgruppe.

Kommentarer, korrigeringer, spørsmål
Tagged with: , , , , , ,
Posted in Samfunn og idrett

Idrettspresidenten med svennebrev i mental vold – fremstiller seg selv som offer

Idrettspresident Tom Tvedt NIF

Artikkelen som ble publisert 24. januar 2018 i mange medier er ikke skrevet av en journalist med tidspress. Ordene er velvalgte. Det er et forsvarsskrift. Idrettspresidenten ønsker å fremstille seg selv som et offer. Svøpt i denne rollen lyver han kontinuerlig i artikkelen for å få frem en feilaktig, men troverdig fremstilling av de problemene han og styret i NIF har.

Tom Tvedt prøver underforstått at ting utenfor hans kontroll – stormen – har ødelagt «livet» hans

Å spille offer er en av de tre klassiske rollene en mental voldsutøver bruker. De to andre er bøllen og sjarmøren. Offermasken tas på når man vil ha sympati. Han håper vi skal synes synd på han og dermed ha medfølelse for situasjonen han er i.

Å lyve er ikke bare å si en regelrett løgn. Det er også løgn å komme med forklaringer eller å utelate en del fakta som kan virke trivielle. Disse løgnene er verre løgner, fordi de er vanskelige å oppdage, noe som er hensikten. Det som gjør det spesielt ille er at Idrettspresidenten skal være hevet over slike smålige handlinger. Derfor får han ukritisk slippe til med dette intervjuet.

Meningen med et spesielt avsnitt er å gi et bilde for leseren at Idrettspresidenten har hatt det så vondt at han har felt tårer, uten å si det.  Et manipulativt knep i denne sammenhengen.

– For oss ble dette …, sier Tvedt innledningsvis til NTB før han stopper seg selv og begynner på nytt. Det er tydelig at julen ikke ble som samboerparet hadde sett for seg.

Han er blitt utsatt for trusler. Han nevner trusler han fikk som ordfører i Randaberg. Dette er ukjente trusler og som strengt tatt ikke har noen ting med presidentvervet å gjøre. Når dette blandes inn med at ukjente menn som æreskjeller han på butikken for idrettslige ting, så er hensikten å lage en røre av assorterte sitroner.

Leseren skal synes synd på Idrettspresidenten, hele idrettsbevegelsen skal synes synd på han.  Han er et offer, åpenhet er en god sak – men konsekvensene av prosessen skulle han vært foruten.

Tom Tvedt har stått i en storm og må utsette 50 års feiringen på grunn av innsynsrundene i norsk idrett.

Tom Tvedt prøver underforstått at ting utenfor hans kontroll – stormen – har ødelagt «livet» hans.

Stormen er selvforsynt. Ikke bare fordi man har brukt penger som fulle sjømenn på representasjonseilaser på vegne av NIF. Den viktigste grunnen for stormen var det faktum at det tok Tom Tvedt så lang tid til å gjennomføre innsynsrunden. Idrettspresidenten forsøker å dekke over den utilbørlige tregheten ved å si at man ville bli ferdig med de siste bilagene for 2017 allerede i desember. Her ror man så fort årene holder, for å gi et inntrykk av at Idrettsstyret har jobbet raskt i saken.

De siste bilagene kom fort, tilsynelatende, men alle de andre bilagene kom ulovlig seint. Idrettstinget vedtok åpenhet for over 10 år siden. Styret effektuerte ikke vedtaket på åpenhet før 2017. Før 2017 brøt Tom Tvedt og styret retningslinjene Idrettstinget hadde vedtatt på 2007-tinget. Helt siden 2007 skal styret i NIF jobbe utfra en åpenhetslinje i tråd med Offentlighetsloven.

 

Tvedt sier

Tvedt sier: …sto midt oppi nok en innsynsrunde i norsk idrett .

Norsk idrett har ikke hatt en innsynsrunde, det er NIF som har hatt innsynsrunde. Norsk idrett er noe mer enn hovedkontoret i NIF.

 

Tvedt sier, om en ukjent mann som langet ut mot han verbalt: Jeg tenker at det hadde vært bedre å ta en kopp kaffe, så skulle vi pratet vennlig om dette.

Dette er feil. Tom Tvedt er en utilgjengelig person for de fleste i idrettsbevegelsen. På kontoret er det folk som filtrerer alle henvendelser som kommer til Idrettspresidenten, av og til krever de styrevedtak for å besvare enkle henvendelser fra frivillige, hans telefonnummer er ikke tilgjengelig på NIF sine hjemmesider, og han tar ikke kontakt med folk i alvorlige idrettsaker.  Det famøse intervjuet i Dagsrevyen 3. oktober 2016 er et konkret bevis på en særdeles innelukket Idrettspresident. En vennlig kopp kaffe i NRK-studioet hadde heller ikke fått tunga på gli.

 

Tvedt sier: Alle pengestrømmer går fra NIF og ut til organisasjonen.

Dersom man definerer organisasjonen i denne sammenhengen som andre organisasjoner tilknyttet NIF, så går ikke all pengestrøm fra NIF til organisasjonen.  De mest kritiserte pengestrømmene har gått til saftige honorarer til First House, Bjørn Dæhlie, Sebastian Coe, Inge Andersen, og alkoholforbruk internt i NIF.

 

Tvedt sier: Jeg er glad for at jeg fikk rådet fra ledermøtet om å åpne tilbake fra 2015 til 2012 på bilagsnivå.

Rådet var nok mer et krav fra ledermøtet. Orkanene i åpenhetssaken har vestlendingen Tvedt lagd selv ved å vente i det lengste med og offentligere utgifter som ikke engang hører hjemme i Berkshire Hathaway.

 

Tvedt sier: Samtidig har det sportslig vært all time high. Vi har hatt utrolig flotte resultater og stor utvikling. Men den offentlige debatten har overskygget det sportslige.

Han tar kredit for noe som vi med stor sikkerhet kan si han ikke kan ta kredit for.  Hvilken konkret stor utvikling Idrettspresidenten sikter til utdypes ikke. Det er vel usikkert at styret for 2015-19 kan ta ære for noe etter så kort tid.

 

Tvedt sier: Det er ikke til å legge skjul på at det ikke var dette jeg og styret trodde vi takket ja til da vi ble valgt. Jeg sa «ja» for å bruke tid på alt annet, nemlig ny aktivitet, nye idretter og utvikle norsk idrett. Og det mener jeg vi har klart i tillegg.

Tvedt antyder at åpenhetsskandalen har vært noe utenfor hans kontroll og ansvar. Man, han eier åpenhetsproblemet sammen med styret. Med så mye allerede eksisterende aktivitet og idrett i en så stor organisasjon så er ikke nybrottsarbeid det som er mest prekært. Utvikle og forbedre organisasjonen som helhet, ja. Idrettspresidenten bruker ikke mye tid på nye idretter. Det meste av det skjer på grasrota.  Hvilke nye idretter?

 

Når man føler at noe skurrer

Idrettspresidenten har ikke vært åpen om hvordan ressursene blir brukt til å styre og utvikle idretten i organisasjonen. Han er tatt for usportslig bruk av ressursene. Han forsøker å dreie fokus bort fra den suspekte jobben som er gjort. Han fordreier, lyver, og er irrelevant. Og så spiller han et offer for å få sympati. Sanne ledere trenger ikke å være ofre.

Det er sterkt å kalle noen for mental voldsutøver. Resultatene til en fysisk voldsutøver kan vi se fysisk. Det som avslører Idrettspresidentens mentale vold er at det er for mange eksempler, den er litt over det man aksepterer som normal offerfremstilling, det skurrer, og så er det den finurlige måten man forsøker å skjule det hele.

Mental vold definisjon

Som Tvedt sier til slutt, etter å ha sagt at det blir ingen bursdagsfeiring, at han er blitt truet og æreskjelt:

Jeg opplever samtidig at Idretts-Norge oppfører seg veldig ryddig.

Det har ikke så stor betydning hvem som er idrettspresidenten. Det mest ryddige er nå for Tom Tvedt å gå av like frivillig som dugnadsfolket rundt omkring jobber for å oppnå idrettsglede for alle. En annen idrettspresident hadde ikke trengt å reise til PyeongChang 2018 alene.

 

Trilogien om Idrettspresidenten:

Del 1 – Idrettspresidentens seks injeksjoner av omdømme-doping til morgenkaffen

Del 2 – Svaret vil overraske deg! Når det er et spørsmål om «har» eller «kan» Idrettspresidenten skade idrettens omdømme?

Del 3 – Idrettspresidenten med svennebrev i mental vold – fremstiller seg selv som offer

 


Blogginnlegg er ikke er ment til å være noe annet enn ytringer i en samfunnsdebatt. Og representerer ikke en holdning eller noe annet for verken meddommere eller noen annen samfunnsgruppe.

Kommentarer, korrigeringer, spørsmål
Tagged with: , ,
Posted in Samfunn og idrett
Meddommerbloggen

Lovlige tweets
Siste innlegg
Meddommer vertikal

Facebook
Kategorier
Meddommerskyen
Arkiv
En gråblogg
Meta