De fem feilene med idrettens kamp mot overgrep og ditt ansvar som foresatt

Fotball

Da Tromsøsaken vedrørende overgrep i en barnehage opptok mediabildet i går kom idretten på banen med en pressekonferanse. Den siktede personen har også trent et lokalt fotballag i Tromsø. Frykten er at den siktede har gjort overgrep i tromsidretten.

Vi får inderlig håpe at det ikke har skjedd. Dersom det er begått overgrep på en arbeidsplass med diverse lønnede tiltak mot overgrep, så er det overveiende fare for at det er lettere for en potensiell overgriper å ta seg til rette innen idretten.

Idrettsforbundet har i de siste årene innført politiattesten. Idrettslagene må kontinuerlig få attester fra politiet på at alle de som innen idretten er i kontakt med barn og ungdom ikke har overgrep på rullebladet. Det frivillige arbeidet på dette felt har ikke kunne forhindret de potensielle overgrepene i Tromsøsaken.

Politiattestreformen som idrettsforbundet har gjennomført har fem feil som gjør at den ikke fungerer slik formålet er. Formålet er å unngå overgrep innen idretten:

  1. Den tar ikke hensyn til overgripere som ikke er registrert hos politiet. Det er å frykte at kun et fåtall overgripere blir dokumentert og behandlet i rettssystemet
  2. Den kan ikke avdekke potensielle nye overgripere. Det vil alltid være nye overgripere i samfunnet
  3. Den påfører de frivillige i idretten en byråkratisk arbeidsoppgave med marginal effekt. Politiattestsystemet som er innført kan kun forhindre en minoritet av overgrep. Dugnadsarbeidet kunne vært rettet mot bedre anti-overgrepstiltak.  Tiltak som kunne forhindre majoriteten av potensielle overgrep
  4. Et av de mest graverende resultatene av reformen er at idrettslaget og den tillitsvalgte med ansvar for politiattestene kan bli ansvarliggjort for overgrep. Fordi man ikke gjorde den frivillige jobben godt nok. Dersom en dokumentert overgriper slipper igjennom nettet kan styremedlemmer og andre potensielt bli straffe- og sivilrettslig ansvarliggjort for overgrep en annen person har gjennomført.
  5. Det største ankepunktet mot politiattestene er at den gir en livsfarlig og falsk trygghetsfølelse. Foresatte tror at – når politiattestene er i orden, så er alt ok. Politiattesten gjør folk bedagelig.

På tross av en tiltakende organisering av idretten og fotballen så sliter mange tillitsvalgte med uansvarlige foreldre. Fotballforbundet har sågar gått til det skritt å opprette foreldrefri soner langs sidelinja på fotballbanene. Foreldrene er ikke i stand til å oppføre seg.

Det er foreldrene som er nøkkelen til at frivillig idrett for barn og ungdom skal fungere. Fotballforbundet har nettopp iverksatt tiltak mot foreldrene. Idretten burde i stedet iverksette tiltak med foreldrene.

Det grunnleggende problemet er å unngå flest mulig situasjoner der to personer er alene. Det er to grunner for dette:

  1. En potensiell overgriper må ikke få anledning til å tilbringe tid alene med barn/ungdom
  2. Et barn/ en ungdom må ikke få anledning til å beskylde en tillitsvalgt/trener for uriktige overgrep

I et møysommelig arbeid som Nordreisa idrettsråd gjennomførte over en periode på fem år resulterte i en idrettsplan der det beste virkemiddelet mot overgrep ble vedtatt. Nordreisa idrettsråd gjennomførte en dokumentering av idretten i Nordreisa gjennom blant annet idrettens samfunnsregnskap i 2008. Den påfølgende idrettsplan ble vedtatt av to årsmøter for nordreisaidretten.

Virkemiddelet er at det bør være tre voksne personer rundt et aktivitets-lag til enhver tid. Lagene må gjerne ha kun en trener, men noen foresatte bør alltid være tilstede sammen med barn/ungdom. Foreldrene bør sette opp en rulleringsplan for når hver enkelt skal være tilstede. Det er spesielt viktig å være tilstede før og etter selve aktiviteten. Å gjøre overgrep midt i en fotballkamp er litt vanskeligere, men det er mulig det også.

Virkemiddelet er at det bør være tre voksne personer rundt et aktivitets-lag til enhver tid

Nå skal ikke de foresatte være tilstede som et virkemiddel mot overgrep. De skal være der fordi det er gøy og ta del i deres barns idrettshverdag. Anti-overgrep er bare en positiv bivirkning.

Idrettsplanen til Nordreisa idrettsråd for nordreisaidretten ble for øvrig latterliggjort av blant annet organisasjonssjef Sylvi Ofstad i Troms idrettskrets og anleggskonsulent Johnni Håndstad i Troms fylke. Sylvi Ofstad som pratet om politiattest på pressekonferansen er selv ikke egnet som leder innen idretten.

Dersom de foresatte ønsker en trygg idrettshverdag for sine håpefulle så ligger det ultimate ansvaret hos de foresatte selv. Tromsøsaken viser at selv betalte barnehageansatte kan man ikke ta for gitt.


Blogginnlegg er ikke er ment til å være noe annet enn ytringer i en samfunnsdebatt. Og representerer ikke en holdning eller noe annet for verken meddommere eller noen annen samfunnsgruppe.

Tagged with: , ,
Posted in Samfunn og idrett

Liverpool FC Fan Fritz Moen – The Most Outrageous Miscarriage of Justice in Europe

Fritz Moen

Mr. Fritz Moen of Norway was an avid Liverpool Football Club supporter. Following the results of the reds was a favorite past time for the multi-handicapped person. In the late 1970s Liverpool FC was steamrolling its competitors match after match.

On the very same day that two Liverpool fixtures year apart were played, two murders were committed in Trondheim, Norway. The two criminal acts would eventually destroy innocent Moen’s life.

On Saturday September 4th in 1976, Liverpool FC beat Coventry City 3-1 at home at Anfield. Kevin Keegan, David Johnson and John Toshack netted for the reds. Later this evening a student in Trondheim was raped and murdered.

A year later, Saturday October 1st, LFC lost 2-0 to Manchester United in front of 55.000 spectators at Old Trafford. Later that evening another young female student was raped and murdered in Trondheim.

Despite having alibies on both dates, Fritz Moen was first charged for murder in the 1977 incident, and later for the case in 1976. He was, in reality, sentenced for life on both accounts. Contrary to his good behavior, Moen would spend longer periods in solitary confinement. His handicap both in hearing and speaking made this especially painful for the innocent man. He was in fact deprived of communicating with other human beings for most of his time in jail.

The son of a German soldier and a feeble Norwegian mother in 1941, Moen was judged an outcast from the very moment he was born. His handicap, which didn’t enable him normal interaction with other kids and people, and lack of parents meant that he spent his childhood and adolescence in several institutions. After his confirmation, he sat outside the church crying. His mates were surrounded by family; Fritz had no family and was all alone.

The difficulty of communicating was frustrating, in particular, with women. For a short spell he was a flasher. All of these attributes made Moen an easy target for a police force eager to find a murderer. The public demand for a convicted perpetrator was mounting in the years following the brutal murders.

In his award winning book of 2007 “Overgrepet” (Maltreatment), private eye Mr. Tore Sandberg dissects the atrocious police and judicial work. After working a decade on his case, financed by tabloid magazine “Se og Hør”, Sandberg won exonerations for Moen on both accounts.

Together with renowned lawyer Mr. John Christian Elden, Sandberg was able to get the last acquittal on behalf of Moen in August 2006. Sadly, Moen would not be able to experience the joy as he passed away in March 2005. A week after Liverpool FC beat Everton 2-1 at Anfield.

None of the representatives of the State who were paid to get innocent Fritz Moen illegally charged, sentenced and imprisoned have ever apologized for the gruesome injustice Moen had to endure. The silence tactic employed is the very proof of an official error. They do not want to take responsibility for their failures.

What is even more questionable is the promoting of perpetrators. One of the worst offenders in the Moen case, prosecutor Mr. Olaf Jakhelln, was promoted to the highest judicial position in the very same district Jakhelln’s malpractice took place.

In the process of getting the wrongful judgments reopened, several attempts were made to cover-up for the sinister judicial work that put Moen away.

In the appeal cases, judges would discard obvious facts and maintain wrongful sentences on minute protocol because it sounded good on judicious paper. This is when details overshadow the topic, because it sounds cleverer to master the tiny things. The big picture is not interesting.

It is easy for very intelligent people of the law to carve out phrases and judicial lingo that will protect them against any wrongdoing. Furthermore, nobody will make them accountable. The people that handle judicial processes are the brethren in the law hood. No other place is the fox minding the geese as much as in the judicial domain. Thus, people of the law are pretentiously flawless.

Obvious wrongful decisions permeate not only the judicial system. It is like a snowball. Once it has started to roll down the hill, it will only gain momentum. It is important to learn how the initial and damaging processes start in order to avoid miscarriage of justice and other bad decision making.

Because, once an error has been made, it will feed on anything to stay alive.

In the Fritz Moen cases the numbers of errors are staggering. Only five will be listed here:

  1. In one case, Moen was manipulated in interrogation to confess details so they would fit foot in shoe with the other other evidence.
  2. In the other case, the police did the opposite. Other evidence was adjusted to fit Moen’s explanation.
  3. The police created a theory that bacteria had changed the blood type of the perpetrator found on one victim so it could match Moen’s blood type.
  4. In a reenactment of one murder the police dropped the sequence where the perpetrator had to tie a knot around the victim’s neck. Moen’s right arm was crippled and it would have been impossible for him to tie the knot.
  5. During the sentencing court cases no sufficient time was spent on interpreters for the deaf. It is astonishing that the administrator would continue the trials when it was obvious that there was no real communication between Moen and the court. Expert witness who alerted the court of the problem was threatened to silence by Judge Mr. Karl Solberg. He was the only person in the court with the authority to dismiss the obstruction of justice that all bystanders were uncomfortably aware of.

Fritz Moen’s case is so unique that it adjoins everybody. If injustice unashamedly can be carried out in such an important matter as in two – 2 – distinct murder cases, what about the ordinary cases? When members of the judicial system have a weak understanding of what is wrong or right, it is your responsibility to acknowledge it: Always question authority.

We’re sorry Fritz, You Walked Alone.


Blogginnlegg er ikke er ment til å være noe annet enn ytringer i en samfunnsdebatt. Og representerer ikke en holdning eller noe annet for verken meddommere eller noen annen samfunnsgruppe.

Tagged with: , ,
Posted in Domstolen, Lov og rett

Pasientskadeerstatningsprosessen har blodige menneskerettskonvensjonsbrudd

Mennesker potensielle pasienter

Domstolene avgjør ikke alle tvister i kongeriket. De aller fleste tvistlignende saker behandles i diverse nemder og tilsvarende. En av disse nemdene er Pasientskadenemda (PSN). Her havner alle sakene som blir anket etter avslag hos Norsk pasientskadeerstatning. NPE er en statlig etat som skal bestemme om du får erstatning for helseskader som er påført deg av helsevesenet. Per lovtekst er saksbehandlingen gratis.

Pasientskadeerstatning er en rettighet vi har som borgere. Ordningen fungerer ikke. Det er såpass mange åpenbare feil som i realiteten fratar rettighetene til en skadet person. Statistikken er lite hyggelig for pasientskadeerstatningsprosessene. Og det er alvorlige saker. Av den brøkdelen med offer som blir tildelt erstatning er beløpet i gjennomsnitt over kr. 700.000,- per person.

Jan Koltveit som har kjempet for en sak i over ti år mener hele ordningen bryter med Menneskerettighetskonvensjonen. Han påpeker at elementære rettsprosessregler ikke følges i pasienterstatningssaker. Det er først når den skadelidende må ta saken for egen regning og risiko inn i domstolen at normale rettsprosesser blir gjennomført.

De rettsprosessreglene som ikke blir fulgt i forvaltningsdelen av tvistene er blant annet:

  1. Pasienten som skal ha erstatning får ikke fremstille saken sin muntlig
  2. Pasienten får ikke anledning til å imøtegå motpartens bevis
  3. De som avgjør saken mangler kompetanse som dommere

Så kan man diskutere om disse reglene skal gjelde innenfor et statlig forvaltningsorgan. Man kan argumentere for at saksprosessen som råder skal gjøre det lettere for skadelidende å få erstatning. Og at ordningen skal være en kostnadsbesparende prosess for både stat og borger.

Problemet er for eksempel punkt tre. Er det en saksbehandler eller en domsinstans som tar avgjørelse? Et av de viktigste prinsippene med en domstolprosess er at dommer skal være uavhengig og skal ha avgitt forsikring. På grunn av store saksmengder innrømmer nå Pasientskadenemda at mange saker blir avgjort av sekretariat, det vil si en saksbehandler.

Tvilsom bevishåndteringer

Et av de viktigste dokumentene i en saksutredning er legejournalen til pasienten og skaden. Dette dokumentet veier tungt og blir i mange sammenhenger sett på som «sannheten». I de fleste sakene får ikke den skadelidende anledning til å etterprøve dette vitale dokumentet. Journalen er skrevet av legen som ikke burde, men blir behandlet som om denne er nøytral i tvisten.

At pasientskadeerstatningsprosessen ikke tar høyde for et så enkelt forhold som etterretteligheten i legejournalen halshugger formålet med pasientskadeloven.

Systemene fungerer ikke når det å innrømme feil er viktig i saken

Selv om legene er fritatt et eget ansvar så påpeker mange leger at det er vanskelig å ta opp feil som er gjort. I enkelte miljøer har man klart å få frem en storhetskultur rundt dette med feil og forbedringer. Å erkjenne at feil er en naturlig del av jobben skulle man tro er en selvfølge. Selv for leger der man i sin hverdag ofte balanserer på en knivsegg. Men å erkjenne feil er kun teori på mange steder.

Operasjon

Dessverre finnes det i mange miljø en smålig holdning til feil. Feil som er gjort blir skjøvet under de sterile veggmattene. Hvilket miljø den enkelte pasient må forholde seg til er mynt og krone. Med andre ord, Det er et lotteri om man får erstatning eller ikke.

Den manglende evnen til storhet har store konsekvenser for enkeltmennesker i landet. I mange saker ser vi at innrømmelser blant ansvarshavende på alle plan i landet sitter svært langt inne, på tross av at man i stor grad ikke trenger å ta personlig ansvar. I dagens facebook-verden skal alt være solskinn.

Vis meg en leder som innrømmer feil og du ser samtidig en virksomhet der ting går bedre og bedre dag for dag.

Fakta som knuser pasientskadeordningen

Norsk pasientskadeerstatning avviser hvert år to av tre erstatningskrav. Man anser at to av tre har innbilte skader, skader som ikke er forårsaket i helsevesenet, eller er regelrette svindelforsøk.

Av erfaring vet vi at såkalte frivillige byråkratiske prosesser eliminerer cirka halvparten av sakene. Å levere inn krav på pasientskadeerstatning er frivillig. Å levere inn selvangivelsen er en plikt. Det er en kjensgjerning at de aller fleste byråkratiske hjelpeinstanser som skal hjelpe folk i realiteten ekskluderer de minst ressurssterke menneskene i landet. Dette er en tommelfingerregel for byråkrati. Det er en naturlov som politikerne ikke tar konsekvensen av.

Det er derfor ingen overraskelse at kun litt over halvparten av sakene som Norsk pasientskadeerstatningen avviser blir anket til Pasientskadenemda. Kun en av ti saker vinner frem i nemda. En fjerdedel av sakene blir ikke behandlet i det hele tatt av nemda.

Av erfaring vet vi at såkalte frivillige byråkratiske prosesser eliminerer cirka halvparten av sakene

Av de gjenstående sakene blir knapt nok en av ti saker prøvd i domstolen. De ni andre prøver ikke saken for retten mest sannsynlig fordi:

  1. Det blir for risikabelt
  2. Det koster for mye
  3. Tar bort enda mer livsglede

I domstolen vinner en av fem klagere frem i mer eller mindre grad. Nemda karakteriserer slike som «tapte saker». Der nemda får medhold er det «frifinnelse». I tillegg blir tre av ti saker forlikt. Så i realiteten vinner den skadelidte delvis i halvparten av sakene når domstolene brukes.

Kundeholdning

Forskjellen i grunnholdningen til kunden i forsikringsbransjen og pasientskadeforvaltningen

Klagerne får i domstolen direkte medhold i hele to av ti saker. Uten å vite hva forlikene går ut på, så står minst halvparten igjen uten erstatning og med en betydelig merutgift til rettsvesenet etter å ha prøvd saken sin for retten. Enkelte får i realiteten ødelagt mye av sine liv som følge av disse prosessene.

Dersom man legger til grunn prosentandelen av klagene som får medhold helt frem til rettskraftig dom og summerer disse blir prosenten medhold høy. Tallene viser at minst en ekstra tredel av klagene som behandles i Norsk pasientskadeerstatning burde fått medhold allerede i første omgang.

Konklusjon: Ordningen fungerer ikke

Statistikken beviser at minst dobbelt så mange burde fått medhold allerede når klagen innsendes.
Eller for å si det på en annen måte, halvparten av de som burde fått pasientskadeerstatning blir påført ekstra lidelser i det systemet vi har i dag, på toppen av helseskaden.

Pasientskadeerstatning sammenlignet med forsikringsoppgjør

Forsikring vs pasienterstatning

En klar forskjell på hvordan forsikringsselskap gjør opp for seg og Norsk pasientskadeerstatning ikke gjør det

Dersom man sammenligner tallene med oppgjør fra Norsk pasienterstatning med norske forsikringsselskap så viser rapporter fra Finansklagenemdas arbeid helt andre tall og ikke minst holdning til dette med klager.

Over dobbelt så mange klager får direkte medhold i forsikringsbransjens ankeinstans enn i Pasientskadenemda. Og da skal vi vite at de aller fleste har da allerede fått forsikringsoppgjør fra Gjensidige, If, og de andre selskapene ved førstegangskontakt.

Gjensidige som har rundt 1 million kunder i Norge behandler i et normalt år over 300.000 skadesaker. Antallet klager når ikke en prosent! I forsikringsbransjen er holdningen at de ikke ønsker klager. Her setter man inn alle ressurser på å finne løsningen for kundene. Målet er å unngå at kundene trenger å klage. Antallet forsøk på forsikringssvindel dokumenteres til knappe promillen. Antall forsøk på svindel som man ikke klarer å bevise antas å være rundt prosenten.

Gjensidige

Gjensidigemannen i Oslo

Slik pasienterstatningen fungerer i dag blir de fleste klagerne nesten behandlet som om de var svindlere.

Retten til erstatning

Jan Koltveit argumenterer med at Norsk pasientskadeerstatning og Pasientskadenemda bryter menneskeretten som Stortinget har vedtatt gjennom Lov om erstatning ved pasientskader for det norske folk. Han mener erstatningen kan sidestilles som en eiendomsrett. Fullverdige rettsprosesser må benyttes av Staten før den av samfunnsmessige interesser kan avkorte erstatningen. Uten at den som er potensiell erstatningsberettiget skal belastes i prosessen.

Slik det er nå må den skadelidte kjempe for sine rettigheter gjennom en råtten prosess med stor risiko for å bli påført flere skader. Det er ikke velferdslandet verdig at hel-forsikrede pasienter må bruke domstolene i årelange kamper for sine rettigheter.


Blogginnlegg er ikke er ment til å være noe annet enn ytringer i en samfunnsdebatt. Og representerer ikke en holdning eller noe annet for verken meddommere eller noen annen samfunnsgruppe.

Tagged with: , , , , ,
Posted in Lov og rett, Samfunn og idrett

Grammatisk juss – da komma var forskjellen mellom liv og død

Grammatisk juss

Domstolloven sier at dommere skal ha tilstrekkelige norsk kunnskaper. Det innebærer ikke bare språket, men også en god forståelse av Norges kultur, samfunn og juss. Språket er bindeleddet, limet og katalysator for mye av det som skjer i samfunnet.

Heng ham ikke vent til jeg kommer

Språk er viktig. I rettslig sammenheng kan språklige finnyanser være like viktige som finjuss. Her er noen «grammatiske» høydepunkter:

1. Da komma var forskjellen mellom liv og død

Det mest klassiske eksemplet er beskjeden fangevokteren mottok vedrørende en fange for mange år siden. I det forseglede dokumentet sto det: «heng ham ikke vent til jeg kommer». Setningen kan tolkes i to retninger, betinget av en liten pause før eller etter ordet «ikke».

Ved å sette inn komma på to forskjellige måter endrer vi mannens skjebne:

  • Heng ham, ikke vent til jeg kommer
  • Heng ham ikke, vent til jeg kommer

Hva gjorde fangevokteren da beskjeden ikke hadde komma? Vi håper han hadde lest litteratur på universitetet, og skjønte at her sto han ovenfor et grammatisk valg.

2. Heter det rettssak eller rettsak? Rettssal eller rettsal?

I følge de nye rettskrivningsreglene skal man gjerne kutte bort noen konsonanter dersom de står i kø etter hverandre i et ord. Men ikke for rettssak eller rettssal. Det er (selvfølgelig) en regel for det:

Når det siste ordet er et selvstendig ord, blir det en ekstra s. Både sak og sal er selvstendige ord.

3. Hva med jus kontra juss?

Begge ordene kan brukes og de betyr rett, rettsvitenskap. Ordet jus stammer fra romertiden. Jus ble da brukt som ord for rettsorden både generelt og for mer konkrete deler av den. Juss brukes i dag også som et ord for rettsregel: «Jussen/rettsreglene vi benytter oss av når vi skal løse et rettslig problem».

4. Forskjellen mellom bevilgning og bevilling

Kort fortalt snakker vi her om en bevilgning av en pengesum og en bevilling av en tillatelse.

En bevilgning er et vedtak om å bruke en bestemt pengesum til et konkret formål. Retten til å fatte offentlige bevilgningsvedtak er som regel lagt til folkevalgte organer: Stortinget, kommunestyrene, og fylkestingene.

En bevilling er en tillatelse som blir gitt av det offentlige. F. eks skjenkebevilling.

Har du flere språklige snacks?

 


Blogginnlegg er ikke er ment til å være noe annet enn ytringer i en samfunnsdebatt. Og representerer ikke en holdning eller noe annet for verken meddommere eller noen annen samfunnsgruppe.

Tagged with: , , , , ,
Posted in Lov og rett

Sammenhengen mellom pause, autopilot og domsavgjørelsen

Sjakkhesten

Hva skjer når dommerne begynner å bli trett? Hva skjer når blodsukkeret er lavt? Når er tidspunktet best for å ta viktige avgjørelser?

Etter lange dager i retten, etter en lang dag, og etter lange prosedyrer er sjansene større for at man tar mentale snarveier. Dommerne begynner å bli trette og vil gjerne bli ferdig til klokken fire, godstolen hjemme venter.

Det viser seg at når folk begynner å bli trett og/eller sulten så får man en tilbøyelighet til å ta avgjørelser som krever minst innsats

Det viser seg at når folk begynner å bli trett og/eller sulten så får man en tilbøyelighet til å ta avgjørelser som krever minst innsats. Alternativet som da er mest aktuelt er den som er enklest: Å ta i bruk autopilot-alternativet.

Det er to autopilot-alternativer:

  • I en rettssak vil det i en straffesak være en påstand om skyld og straff. Påtalemyndighetene tiltaler de sakene hvor de anser mulighetene til å få en fellende dom som stor. I mange tilfeller kan derfor ja til skyld og straff være autopilotsvaret og den enkleste avgjørelsen dommerne tar
  • Blant andre dommere kan autopilotmodus være frifinnelse. Å analysere bevis som fellende krever ekstra mental energi og hvis man etter en lang økt ikke er på «topp» vil en klubbe for frifinnelse

Å bli sliten er noe av det mest naturlige livet. Det er vel ingenting som gir mer tilfredshet enn å kunne slappe av etter en hektisk dag med viktige gjøremål og oppnådde mål. Det finnes mange konkrete eksempler der tretthet spiller inn:

  • En kjent forhandlingstaktikk for en stayer er å hale forhandlinger ut i tid
  • Tretthet kan føre til fatale ulykker
  • I mange idretter er det den som blir minst trett som vinner til slutt
  • Og så har vi verdensmesterskapene i sjakk der et klart hode i aller høyeste grad er viktig. Sjakkmester Magnus Carlsen synes å være litt smårar der han spiller basketball med sitt entourage etter dagens VM-parti er over. Men det er også her en del av nøkkelen til hans suksess ligger. Han er i god fysisk form og har derfor muligens et klarere sjakkhode i lengre tid enn motstanderen

I en observasjon av søknader om benådning i Israel viste det seg at det var mye større sannsynlighet for å få innvilget benådning når søknaden ble behandlet rett etter en matpause.

Like etter frokost, lunsj og ettermiddagspausen gikk prosentandelen benådninger opp til 65 %. Etter hvert som tiden gikk etter hver matbit, og det nærmet seg pause igjen, ble færre og færre benådningssøknader innvilget. I gjennomsnitt ble 35 % av søknadene om benådning tatt til følge. Så om en søknad ble behandlet rett etter en pause i stedet for like før en pause hadde mye å si for resultatet.

Det enkleste er å ikke innvilge benådning. Det skjer dess lengre i tid man beveger seg fra siste pause og matbit.

Å avslå søknad om benådning er å anse som autopilot-svaret og det enkleste svar på søknaden.

Et optimalt blodsukkerinnhold øker kvaliteten på dommens innhold

Tretthet og sult kan være faktorer som veier tyngre i avgjørelsestidspunktet enn ønskelig. Pauser i rettssalen er viktig, spesielt matpausene. Et optimalt blodsukkerinnhold øker kvaliteten på dommens innhold.

Når tar du dine viktigste beslutninger? 


Blogginnlegg er ikke er ment til å være noe annet enn ytringer i en samfunnsdebatt. Og representerer ikke en holdning eller noe annet for verken meddommere eller noen annen samfunnsgruppe.

Tagged with: , , , , , , , , ,
Posted in Domstolen, Klokere beslutninger, Lov og rett
Meddommerbloggen

Lovlige tweets
Siste innlegg
Meddommer vertikal

Facebook
Kategorier
Meddommerskyen
Arkiv
Siste kommentarer
En gråblogg
Meta