Syv grunner for at vi ikke retter feil som blir gjort på et tidlig stadium i barnevernssakene

European Court of Justice
Domstolbygget i Strasbourg, Frankrike
  1. Å gjøre en «god» jobb er viktig
  2. Har man gjort en «god» jobb så vil man gå temmelig langt for at det skal forbli en «god» jobb
  3. Profesjonsillusjonen
  4. «Sånt skjer ikke i Norge»
  5. Varslernes dårlige kår
  6. Tausheten
  7. Dårlige sakkyndige rapporter

I Fritz Moen saken så skjedde det utrolige at en fysisk svekket mann ble dømt for to brutale drap som han fysisk sett nærmest umulig kunne ha gjennomført. I den ene saken tilpasset politiet bevisene til Moens forklaring, i den andre tilpasset man Moens forklaring til bevisene. I jaget etter å finne den skyldige for drap og voldtekt av to unge kvinner ble Moen et bekvemmelig mål. Det viktige var å få dømt noen, få æren for godt arbeid, at personen de fikk dømt var uskyldig var underordnet.

Det at vi hele tiden snakker om at det er bedre å frikjenne en skyldig (ofte) mann, enn å dømme en uskyldig mann har en negativ effekt. Vi tror illusorisk på at uskuldige aldri blir dømt. At rettsvesenet fungerer.

Kun etter Moens død ble han formelt frikjent for det andre drapet. Tore Sandberg fikk pengestøtte fra Se og Hør til å kunne jobbe med gjenopptakelse og frifinnelse av Moen i over ti år. På vegen dit ble Sandberg motarbeidet av helt normale folk som ville beskytte de som var ansvarlige for verdens verste justismord. Det er viktigere å ha sympati for en man kjenner og sin profesjon, det er ikke det at man har spesielle antipatier for den som er uskyldig dømt.

Er man i stand til å gjøre gale ting, så er man også i stand til å gå temmelig langt i å skjule ugjerningen.

Feil person på feil plass kan gjøre grove og utilgivelige feil. Motivene er generelt sett ulogiske, dette er den største erkjennelsen vi må ha. Vi har dessverre altfor ofte for stor tillit til at alle gjør en objektiv jobb.

Førstehåndsinntrykket har en tendens til å sette seg og det er premissleverandørene i første instans som bestemmer utfallet i de fleste barnevernssaker. Det er ingen andre steder i rettssystemet der avgjørelsene i fylkesnemndene så automatiske blir stadfestet i tingretten. Feil utført av feile personer blir videreført. Det er en generell feighet mot å stille kritiske spørsmål til kollegers arbeid.

Dessverre så blir feilplasserte personer beskyttet av sine egne. Disse trenger ikke nødvendigvis være nære venner. Det vil alltid være noen som stiller opp for partiske folk. Det kan også være kjente og ukjente kolleger som vil opprettholde prestisjen i sin bransje.

Det kan være på sin plass å nevne at de fleste kvier seg i det lengste for å varsle om feil. Nabokjerringen til Statsminister Gro Harlem Brundtland som holdt øye med nabolaget har nok i de fleste nabolag flyttet ut. Det er dessverre altfor stor sjanse for å bli utsatt for represalier hvis man prater for mye. Det har vært fokus på dette og nye lover er skrevne for å gi varslerne bedre kår. Men fremdeles holder folk munn.

Det er bare sånn det er. I Norge er det spesielt ille, fordi «sånne ting skjer ikke i Norge». Men, det gjør det. Mennesker er mennesker også i Norge.

I barnevernssaker har vi i tillegg taushetsproblematikken. Tausheten skal beskytte familien, men beskytter i enda større grad dårlige prosesser og handlinger i barnevernet. Det er svært vanskelig for allmennheten å vurdere hvor godt jobben gjøres. Det offentlige har da heller ikke stor grad av innsyn. Er det glissent med medier i rettslokaler, er det i alle fall glissent i barnevernssaker.

Sist men ikke minst, de sakkyndige rapportene er lite tilregnelig. Det er vanskelig å bedømme kvalitetene på rapporten, de er definitivt ikke vitenskapelig. Vitenskapelig betyr at andre ville få det samme resultat om man gjorde undersøkelsen om igjen.

I 22. juli saken konkluderte de sakkyndige først at mannen var utilregnelig. Dette protesterte folk på. Det var innlysende at en mann som så metodisk over tid hadde planlagt mordene, og når det først smalt kunne drepe så mange så lenge uten å ha bli stoppet av politiet, var tilregnelig. Det ble så laget en ny sakkyndig rapport som konkluderte med at mannen var tilregnelig.

Sakkyndige rapporter kan like godt være et bestillingsverk. Og det er veldig vanskelig å vurdere kvaliteten i rapportene for de som tar avgjørelser i barnevernssaker.

Det finnes ikke en alvorligere sivil sak enn saker i barnevernet. EMDs dom i Lobben-saken er på nivå med Fritz Moen justismordet. Dette er ikke en sak der man leker med ord.


DU OG JEG, DØMT FOR GROVE MENNESKERETTIGHETSBRUDD

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har stadfestet at rettsstaten og forvaltningen i Norge ikke fungerer. Norge er ute av stand til å behandle saker objektivt. Vi, som nordmenn, aksepterer ikke å være menneskerettighetsforbrytere.

I en serie med fire innlegg blir dommen av 10. september og temaer rundt denne gjennomgått.

  1. Hva er det dommen sier
  2. Hvorfor rettssystemet og barnevernet svikter i Norge
  3. Hvordan myndighetspersoner tåkelegger den alvorlige dommen
  4. Hva som må gjøres med menneskerettighetsbruddet i Norge

Blogginnlegg er ikke er ment til å være noe annet enn ytringer i en samfunnsdebatt. Og representerer ikke en holdning eller noe annet for verken meddommere eller noen annen samfunnsgruppe.

Tagged with: , ,
Posted in Domstolen, Internasjonal, Samfunn og idrett

Åtte avslørende reaksjoner på den avslørende dommen

European Court of Justice
Domstolbygget i Strasbourg, Frankrike

Typisk nok, med stilltiende aksept fra høyeste hold, har de ansvarlige og skyldige i Lobben-saken så langt ikke kommet med innrømmelser. Norge tar ikke dommen innover seg, søker ikke etter feil, og foretar ikke reparasjoner. Man er mer interessert i å bortforklare og desinformere om dommen til opinionen:

  1. At man må bli enda flinkere til å begrunne dommene (med andre ord, gjøre feilaktige dommer enda mer villedende).
  2. At det er forskjellig filosofier i barnevernsarbeidet, i Norge er vi opptatt av barnets beste, de som har dømt oss er opptatt av barn og foreldres beste (Lobben-saken omhandlet dagens juss på saken og er definitivt ikke et filosofisk debattdokument).
  3. Saksbehandlingsfeil (Forsøkene på å få dommen til å handle om noe uvesentlig teknisk juss er ille)
  4. Dommen ble lekket før 10. september (Dette er rett og slett patetisk og pinlig)
  5. At vi ikke er flinke nok til å fange opp flere tilfeller av grov omsorgssvikt (dette har ingenting å gjøre med de sakene der det ikke er omsorgssvikt).
  6. Vi iverksetter tiltak (Når tiltak ser fint ut på papiret så er det ofte grunn til å være skeptisk)
  7. EMD har ikke noe å si for Norge (Det er ikke noe tvil om at tidligere kjennelser i Lobben-saken skal oppheves før det har gått seks måneder – det ville være god folkeskikk å respektere dommen lenge før 10. mars)
  8. Man har ikke satt seg inn i dommen og/eller ytrer seg ikke. Den største synderen er media. Det har vært påfallende lite kritisk journalisme i folkekanalen NRK. (Et bevis på dårlig dømmekraft på hva som er de viktigste sakene i samfunnet, eller at man er for nært tilknyttet de som bør undersøkes nærmere i saken).

At Norge benytter seg av feil faktum, ulovlige tiltak eller juridisk uholdbare argumenter i omsorgsovertakelser og dommer (det som Lobben-saken egentlig dreier seg om) synes man visstnok ikke er et problem, dette unnlater man å snakke om.

Dette er avslørende i seg selv.

Det er vanskeligere å være moralsk når man må tråkke på sine egne tær.


DU OG JEG, DØMT FOR GROVE MENNESKERETTIGHETSBRUDD

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har stadfestet at rettsstaten og forvaltningen i Norge ikke fungerer. Norge er ute av stand til å behandle saker objektivt. Vi, som nordmenn, aksepterer ikke å være menneskerettighetsforbrytere.

I en serie med fire innlegg blir dommen av 10. september og temaer rundt denne gjennomgått.

  1. Hva er det dommen sier
  2. Hvorfor rettssystemet og barnevernet svikter i Norge
  3. Hvordan myndighetspersoner tåkelegger den alvorlige dommen
  4. Hva som må gjøres med menneskerettighetsbruddet i Norge

Blogginnlegg er ikke er ment til å være noe annet enn ytringer i en samfunnsdebatt. Og representerer ikke en holdning eller noe annet for verken meddommere eller noen annen samfunnsgruppe.

Tagged with: , ,
Posted in Domstolen, Internasjonal, Samfunn og idrett

Fire nødvendige grep vi som menneskerettighetsforbrytere må gjøre nå

European Court of Justice
Domstolbygget i Strasbourg, Frankrike

Alt er ikke perfekt og vi må akseptere at noen avgjørelser og dommer i samfunnet blir feil. Lobben-dommen avdekker ikke en statistisk sett akseptabel samfunnsfeil.

  • Den sier nokså klart at den avdekker feil som må unngås.
  • Den avdekker grove feil som MÅ rettes på.
  • Det vil være nok en grov feil dersom man ikke gjør noe med feilene.

Fristen er 10. mars 2020.

Vi har en forvaltning som ikke fungerer i Norge som EMD med autoritet har eksponert, som et troll har Norge møtt lyset i form av EMD. Og, det skal ikke være uskrevet: Dette er saker som det burde være lett å ordne opp i.

De som egner seg til å ta seg av sine barn skal være foreldre. De som ikke egner seg til offentlige arbeidsoppgaver skal vises døren, på lik linje som overgripere ikke kan jobbe i en barnehage.

Statsministeren, statsrådene, stortingspolitikerne, de politiske partiene, andre instanser og den menige nordmann må ta storkammerdommen i EMD på høyeste alvor. Havariet den 10. september omfatter hele den offentlige forvaltningen, og den øverste ledelsen er forpliktet til å sette dette høyest på agendaen:

  1. Dommen fra EMD skal respekteres og Lobben-familien gjenforenes omgående
  2. Årsaken til det konkrete havariet må avdekkes
  3. Årsaken til det generelle havariet må avdekkes
  4. Sørge for at offentlige saksprosesser foretas på en objektiv måte

Vi, som nordmenn, aksepterer ikke å være menneskerettighetsforbrytere. Så lenge man ikke ordner opp i dette, så er hver eneste nordmann en kynisk og systematisk menneskerettighetsforbryter.


DU OG JEG, DØMT FOR GROVE MENNESKERETTIGHETSBRUDD

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har stadfestet at rettsstaten og forvaltningen i Norge ikke fungerer. Norge er ute av stand til å behandle saker objektivt. Vi, som nordmenn, aksepterer ikke å være menneskerettighetsforbrytere.

I en serie med fire innlegg blir dommen av 10. september og temaer rundt denne gjennomgått.

  1. Hva er det dommen sier
  2. Hvorfor rettssystemet og barnevernet svikter i Norge
  3. Hvordan myndighetspersoner tåkelegger den alvorlige dommen
  4. Hva som må gjøres med menneskerettighetsbruddet i Norge

Blogginnlegg er ikke er ment til å være noe annet enn ytringer i en samfunnsdebatt. Og representerer ikke en holdning eller noe annet for verken meddommere eller noen annen samfunnsgruppe.

Tagged with: , ,
Posted in Domstolen, Internasjonal, Samfunn og idrett

Rettshjelpsutvalget 2020 – Det viktigste medmenneskelige juridiske arbeidet i 2019

Hvordan skal fremtidens fri rettshjelp være? I 2018 reduserte regjeringen budsjettet til rettshjelpsordninger betydelig.

Meddommer Rettshjelpsutvalget Fri rettshjelp

Hvor mange har råd til å kaste en halv million kroner ut i vinden?

I slutten av 2018 opprettet regjeringen et nytt utvalg; Rettshjelpsutvalget, utvalget skal gjennomgå rettshjelpsordningen. Utvalget skal i all hast i løpet av 2020 komme med forslag til en ny rettshjelpsordning.

Fire faktorer påvirker lekfolks forhold til rettssystemet:

  • Større økonomiske forskjeller blant folk
  • Mer komplisert lovverk
  • Flere rettigheter
  • Flere farer for å komme i tvister som bør tas til retten

En stor del av befolkningen har for eksempel ikke råd til å føre en mindre tvist til lagmannsretten i 2019. Taper du risikerer du å tape mellom 300.000 og 700.000 kroner. Hvor mange har råd til å kaste en halv million kroner ut i vinden?

Rettsstaten Norge har over tid blitt en bærebjelke i demokratiet for en mindre og mindre del av befolkningen. Alle er like for lova (Grl §98), men rettssystemet og rettferdighet har blitt to fjerne slektninger.

“Ikkje noko menneske må utsetjast for usakleg eller mishøveleg forskjellsbehandlinger” er kontraktsfestet mellom Grunnloven og Folket. Vi må få en betydelig økning i rettshjelpsordninger. Nye som gamle rettsreformer må i tillegg iverksettes raskere.

Vi må ha et rettssystem som gjør at også den jevne nordmann kan komme seg på beina igjen så raskt som mulig. Dette er god samfunnsøkonomi og de facto rettsprinsipp.


Blogginnlegg er ikke er ment til å være noe annet enn ytringer i en samfunnsdebatt. Og representerer ikke en holdning eller noe annet for verken meddommere eller noen annen samfunnsgruppe.

Tagged with: ,
Posted in Domstolen, Lov og rett, Samfunn og idrett

Nordkappmonopolet monopoliserer også andre deler av reiselivet i Nord-Norge

Skrevet av tidligere styremedlem i Visit Nordkapp AS, Rune Bjerkli

Nordkapp-platået i bakgrunn fra nordvest, Knivskjelodden
Den som har kontroll over Nordkapp kontrollerer dermed også andre deler av reiselivet i Nord-Norge

Friluftsloven sikrer allmennhetens rett til ferdsel i friluftsområder.

Nordkapplatået er et friluftsområde. Det er en nasjonalskatt, turistjuvel, og juletrestjerna på toppen av reiselivstreet. “Oppdaget” og navngitt av en britisk ekspedisjon på søk etter flere sjøveier til koloniskatter i 1553.

I 2018 skulle en ny områderegulering være på plass. En ny festekontrakt mellom grunneier og fester skulle også vært reforhandlet og videreført i 2018. Lokalbefolkningen har våknet. Ledet av blant annet frivillige i Senterpartiet på Nordkapp kjemper man mot maktens og de bemidledes tvilsomme bruk av Offentlighetsloven og kontroversielle forretningsmetoder.

Monopolet innen turisme på Nordkapp hindrer fri konkurranse, kreativ produktutvikling, flere lønnsomme reiselivsbedrifter, og mer sysselsetting i hele Nord-Norge.

Kommersialiseringen og forvaltningen av Nordkapplatået har i flere tiår vært god butikk for sterke kapitalinteresser. Markedsliberale krefter har dominert på bekostning av gode blandingsøkonomiske løsninger.

Rica/Scandic har på toppen av Europa profitert enormt på å ta betalt for friluftsinteresser som skal være gratis. En liten kommune med 3.200 innbyggere sitter igjen med søppelregninger og andre regninger som besøk av +200.000 gjester medfører.

Sterke kommersielle aktører på Nordkapplatået i en liten fraflyttingskommune får utøve monopolmakt på en essensiell vare i bransjen. Denne monopolmakten sprer seg utilbørlig utover Finnmark og videre. Monopolet innen turisme på Nordkapp hindrer fri konkurranse, kreativ produktutvikling, flere lønnsomme reiselivsbedrifter, og mer sysselsetting i hele Nord-Norge.

Et kort eksempel, Rica/Scandic inngår stordriftsavtale med en turoperatør. Denne turoperatøren samler flere turoperatører under sin paraply, for deretter å presse hotellromprisene fra kr. 800,- til kr. 600,- langs leia opp til Nordkapp.

Den største reiselivsaktøren i Finnmark har å skumme fløten av Nordkappturismen og effektiv drift som hovedmål. Resultatet er at på tross av bonanza i nordlys- og vinterturisme, så økte hotellovernattingene i Finnmark i 2018 kun med 1,3%. Dette i forhold til tilsvarende tall for 2017 i ferie- og fritidssegmentet. I Troms så steg tilsvarende tall med 4,9%.

Lokale, regionale og sentrale myndigheter må sikre at friluftsinteressene blir ivaretatt på Nordkapp. I tillegg må man sikre at monopol eller monopollignende forhold på Nordkapplatået opphører da dette er et nasjonalt, regionalt og lokalt anliggende.


Blogginnlegg er ikke er ment til å være noe annet enn ytringer i en samfunnsdebatt. Og representerer ikke en holdning eller noe annet for verken meddommere eller noen annen samfunnsgruppe.

Tagged with: , , ,
Posted in Meddommer, Samfunn og idrett
Meddommerbloggen

Lovlige tweets
Siste innlegg
Meddommer vertikal

Facebook
Kategorier
Meddommerskyen
Arkiv
En gråblogg
Meta