Syv grunner for at vi ikke retter feil som blir gjort på et tidlig stadium i barnevernssakene

European Court of Justice
Domstolbygget i Strasbourg, Frankrike
  1. Å gjøre en «god» jobb er viktig
  2. Har man gjort en «god» jobb så vil man gå temmelig langt for at det skal forbli en «god» jobb
  3. Profesjonsillusjonen
  4. «Sånt skjer ikke i Norge»
  5. Varslernes dårlige kår
  6. Tausheten
  7. Dårlige sakkyndige rapporter

I Fritz Moen saken så skjedde det utrolige at en fysisk svekket mann ble dømt for to brutale drap som han fysisk sett nærmest umulig kunne ha gjennomført. I den ene saken tilpasset politiet bevisene til Moens forklaring, i den andre tilpasset man Moens forklaring til bevisene. I jaget etter å finne den skyldige for drap og voldtekt av to unge kvinner ble Moen et bekvemmelig mål. Det viktige var å få dømt noen, få æren for godt arbeid, at personen de fikk dømt var uskyldig var underordnet.

Det at vi hele tiden snakker om at det er bedre å frikjenne en skyldig (ofte) mann, enn å dømme en uskyldig mann har en negativ effekt. Vi tror illusorisk på at uskuldige aldri blir dømt. At rettsvesenet fungerer.

Kun etter Moens død ble han formelt frikjent for det andre drapet. Tore Sandberg fikk pengestøtte fra Se og Hør til å kunne jobbe med gjenopptakelse og frifinnelse av Moen i over ti år. På vegen dit ble Sandberg motarbeidet av helt normale folk som ville beskytte de som var ansvarlige for verdens verste justismord. Det er viktigere å ha sympati for en man kjenner og sin profesjon, det er ikke det at man har spesielle antipatier for den som er uskyldig dømt.

Er man i stand til å gjøre gale ting, så er man også i stand til å gå temmelig langt i å skjule ugjerningen.

Feil person på feil plass kan gjøre grove og utilgivelige feil. Motivene er generelt sett ulogiske, dette er den største erkjennelsen vi må ha. Vi har dessverre altfor ofte for stor tillit til at alle gjør en objektiv jobb.

Førstehåndsinntrykket har en tendens til å sette seg og det er premissleverandørene i første instans som bestemmer utfallet i de fleste barnevernssaker. Det er ingen andre steder i rettssystemet der avgjørelsene i fylkesnemndene så automatiske blir stadfestet i tingretten. Feil utført av feile personer blir videreført. Det er en generell feighet mot å stille kritiske spørsmål til kollegers arbeid.

Dessverre så blir feilplasserte personer beskyttet av sine egne. Disse trenger ikke nødvendigvis være nære venner. Det vil alltid være noen som stiller opp for partiske folk. Det kan også være kjente og ukjente kolleger som vil opprettholde prestisjen i sin bransje.

Det kan være på sin plass å nevne at de fleste kvier seg i det lengste for å varsle om feil. Nabokjerringen til Statsminister Gro Harlem Brundtland som holdt øye med nabolaget har nok i de fleste nabolag flyttet ut. Det er dessverre altfor stor sjanse for å bli utsatt for represalier hvis man prater for mye. Det har vært fokus på dette og nye lover er skrevne for å gi varslerne bedre kår. Men fremdeles holder folk munn.

Det er bare sånn det er. I Norge er det spesielt ille, fordi «sånne ting skjer ikke i Norge». Men, det gjør det. Mennesker er mennesker også i Norge.

I barnevernssaker har vi i tillegg taushetsproblematikken. Tausheten skal beskytte familien, men beskytter i enda større grad dårlige prosesser og handlinger i barnevernet. Det er svært vanskelig for allmennheten å vurdere hvor godt jobben gjøres. Det offentlige har da heller ikke stor grad av innsyn. Er det glissent med medier i rettslokaler, er det i alle fall glissent i barnevernssaker.

Sist men ikke minst, de sakkyndige rapportene er lite tilregnelig. Det er vanskelig å bedømme kvalitetene på rapporten, de er definitivt ikke vitenskapelig. Vitenskapelig betyr at andre ville få det samme resultat om man gjorde undersøkelsen om igjen.

I 22. juli saken konkluderte de sakkyndige først at mannen var utilregnelig. Dette protesterte folk på. Det var innlysende at en mann som så metodisk over tid hadde planlagt mordene, og når det først smalt kunne drepe så mange så lenge uten å ha bli stoppet av politiet, var tilregnelig. Det ble så laget en ny sakkyndig rapport som konkluderte med at mannen var tilregnelig.

Sakkyndige rapporter kan like godt være et bestillingsverk. Og det er veldig vanskelig å vurdere kvaliteten i rapportene for de som tar avgjørelser i barnevernssaker.

Det finnes ikke en alvorligere sivil sak enn saker i barnevernet. EMDs dom i Lobben-saken er på nivå med Fritz Moen justismordet. Dette er ikke en sak der man leker med ord.


DU OG JEG, DØMT FOR GROVE MENNESKERETTIGHETSBRUDD

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har stadfestet at rettsstaten og forvaltningen i Norge ikke fungerer. Norge er ute av stand til å behandle saker objektivt. Vi, som nordmenn, aksepterer ikke å være menneskerettighetsforbrytere.

I en serie med fire innlegg blir dommen av 10. september og temaer rundt denne gjennomgått.

  1. Hva er det dommen sier
  2. Hvorfor rettssystemet og barnevernet svikter i Norge
  3. Hvordan myndighetspersoner tåkelegger den alvorlige dommen
  4. Hva som må gjøres med menneskerettighetsbruddet i Norge

Blogginnlegg er ikke er ment til å være noe annet enn ytringer i en samfunnsdebatt. Og representerer ikke en holdning eller noe annet for verken meddommere eller noen annen samfunnsgruppe.

Tagged with: , ,
Posted in Domstolen, Internasjonal, Samfunn og idrett
Meddommerbloggen

Lovlige tweets
Siste innlegg
Meddommer vertikal

Facebook
Kategorier
Meddommerskyen
Arkiv
En gråblogg
Meta